Amish 82′s debutplate There Is A Solitude Of Space var fylt av både eksploderende bangers og lavmælte elektrostikk. Et album med en nordisk sårbarhet, melankolske nerver og med glohete melodier som traff folket rett før de la seg på stranda i sommer. 80-tallsestetikken til bandet er glassklar hele veien og inviterer til kvelder bestående av kald krig, long drinks og ungdommelig fryktløshet. Med en Ukas Urørt-tittel og en P3-hit i baklomma har Amish 82 framprovosert like mange liter svette som Pina Coladas i løpet av sommeren og høsten, og forventer du at Byscenen skal koke over på Trondheim Calling så er det bare å levere over køl, brenner og fyrverkeri til Amish 82.

(foto: Geir Mogen)

Angelica’s Elegy spiller nydelige popsanger inspirert av Beach House, Deerhunter, Radiohead og Dungen. Bland dette med Disney-inspirert koring, skeive gitarer, annen ulyd og angstvokal og du får en nydelig miks av melankoli og lo-fi indierock. Sammen lager guttene i Angelica’s Elegy musikk som maler et variert og skittent lydbilde med innslag av stemningsfull ro og grumsete støy. Drivende trommer, stueorgel, skitten bassgitar og støyete gitarer. Angelica’s Elegy ble kåret til Ukas Urørt i oktober 2011 med låten ”Hazy Days Of Yesteryear”, og var med i trekningen om plass i årets Urørt 2011. Bandet ble også Trondheims-finalistene i Zoom.

AutoLaser var en av Trondheim beste bevarte hemmeligheter og navnet har blitt hvisket i korridorene en god stund allerede. Folk med et øre mot dansegulvet mener at 2011 ser ut til å bli Laserens år.
AutoLaser har en stilsikkerhet som er utypisk, en frekkhet som er forfriskende og en evne til å blande stiler som tvinger fram nikk til både Skrillex og Deadmau5, for å nevne to andre utøvere med stor allsidighet som også klarer dette merkverdige å være både lytte- og dansegulvvennlig samtidig. Chapter 2 viser dette til det fulle. AutoLaser på Chapter 2 spenner et lerret fra electro house til dubstep til drum & bass, men musikken følger ikke “reglene” til noen av sjangrene.

(foto: Ane Aspén)

Ole Martin Hellesø har under kunstnernavnet “Bad Spit” produsert, skrevet og spilt inn musikk i 15 år uten en offisiell utgivelse til dags dato. Mange prosjekter er lagt ute for gratis nedlasting og gitt god kritikk, samt det siste prosjektet i form av albumet “Arkana” som fikk terningkast 6 i Adresseavisen. Musikkstilen blir ofte beskrevet som en blanding av alternativ hip-hop, country og folkemusikk.. Han har opptrådt på blant annet Storsjøyran, på Rockefeller i Oslo og nå senest på årets Pstereofestival. Tidligere samarbeidspartnere innen musikk har vært blant annet Joddski (Tungtvann), Jaa9 & OnklP (Dirty Oppland), Goretex (Non Phixion, USA), Bloodline (USA) og Newsence (USA).

Bendik er et møte mellom iskald pop og varm ambiens, skjønn melankoli og støy.
Silje, Erlend og Eivind har hatt en travel festivalsommer med jobber på Slottsfjell, Øya og Pstereo som høydepunktene. I mars 2011 slapp Bendik sin hjemmesnekra og limiterte EP ”Stille EP” i 100 eksemplarer, samtidig som de ble kåra til Ukas Urørt for låten ”Igjen”. Dette resulterte i at bandet vant Urørt-duellen og er nå i Urørt-finalen som arrangeres i januar. Videre ble bandet booket inn som et av juryfavorittene til neste års ByLarm og Trondheim Calling. I februar gir Bendik ut en EP, og mot høsten kommer debutalbumet.

Blomst ble grunnlagt høsten 2010 på Trøndertun Folkehøgskole, og har sine røtter fra Østfold og Vest- Agder. Bandet spiller garasjepønk basert på det geniale i det simple, med norske tekster om livets utfordringer og sannheter. Med sitt intense sceneshow, som inkluderer en brutal jentevokalist, koringer som slår deg hardt i ansiktet og publikumsvennlige vokalmelodier, har bandet høstet mange komplimenter.

Nordtrønderne, med medlemmer fra Mooving Oos, Cadillac, Nullskattesnylterne og All Trouble gikk sammen i 2009 og laget et nytt band. Blood On Wheels dyrker den primitive energien til band som The Stooges og Monster Magnet, klassisk rocklyrikk og kaosgitarer. Bandet har spilt på både Pstereo og Klubb-Øya, og er klar for å slippe debutplata våren 2012.

(foto: Eivind Stuevold)

Breath Takers er en hiphopgruppe fra Trondheim som består av 4 medlemmer mellom 19 og 21 fra Ghana, Rwanda, Sierra Leone og Burma. Gruppa har spilt på festivaler som Olavsfestdagene og Vannspeilet, men er kanskje mest kjent for sin deltakelse under Norske Talenter der de høstet store lovord fra juryen. Det er ingen tvil om at gruppa allerede har rukket å bli et YouTubefenomen, med over 13000 visninger på det meste. Etter å ha spilt sammen i snart to år, er guttene nå klare for å slippe debutplata The Take Over.

Christoffer Øien ser ut som fanden selv, men trollbinder alle med sin vakre stemme. Med sin akustiske gitar og rustne røst skaper han magi i et univers med trollmenn, talglys og tapt kjærlighet. Christoffer Øien er for tiden plateaktuell med albumet Monster, som er spilt inn med produsent og bandmedlem Conor Patrick.

Conurbia er et av Trøndelags mest lovende hiphop-acts, og har virkelig ikke ligget på latsiden i forhold til utgivelser. Med Trailerpark whiskey (2009), Plussgrader (2010) og Verdens ende (2011) har Conurbia bevist at de har noe å tilføye i musikknorge. Gruppas tekster trekker helt fra det hardtslående, via det tankevekkende, og helt over i noe skjørt og nesten gjennomsiktig, men aldri uten autoritet i framførelsen. Det instrumentale varierer fra det minimalistiske og mer tradisjonelle hiphop-produksjoner, til eksperimentelle og svært varierte beats med tung bass, svevende synther og glitchye trommelinjer. Samlet blir det hele til et lydbilde som stadig fornyer seg selv, og som aldri stagnerer.

Guttene fra Rognan kan skilte med tiårsjubileum i år, og har 2 album, en mengde mindre utgivelser og over 250 konserter fordelt på 8 europaturneer på samvittigheten. Bandet er nå i full gang med jobbingen på sitt tredje album. To låter fra det kommende albumet har nylig blitt sluppet på 7 tommer, og låten “Skin Deep” er det også laget en kortfilm og musikkvideo til, som er regissert av franskmannen Julien Levy. Det var med utgivelsen «Nord» fra 2009 (Fysisk Format/Denovali Records) at Dominic for alvor gjorde seg bemerket Norge. Men lenge før den tid har bandet vært for svart gull å regne i hardcorekretser i Norge og Europa. Dominic har blant annet turnert og spilt med band som Rumble In Rhodos, Manhattan Skyline, Snöras og Desperado.

21 år gamle Einar Stray debuterte i februar 2011 med albumet “Chiaroscuro”, til noen av de beste kritikkene en ung norsk debutant noensinne har fått. Etter å ha druknet i femmere og seksere fattet utlandet interesse for Stray, og albumet ble lansert i Tyskland, Sveits og Østerrike i januar 2012 med over 20 livedatoer i forbindelse med dette. Sammen med sitt unge, men sterke band kommer Einar Stray rett fra denne turneen til Trondheim Calling. Oppmøteplikt!

Gjengen fra Orkdal startet opp i slutten av 2010, og er for de fleste av oss et ukjent navn, desto mer spennende! Inspirert av Asking Alexandria, Of Mice & Men og Periphery, er musikken deres preget av metalcore, mathcore og post hardcore. De beskriver seg selv som et typisk liveband, og lover et bra show uansett venue. Som de selv sier: “Music with a fuckin’ attitude!”

Med medlemmer fra både Pelbo og Your Headlights Are On, visste vi på forhånd at dette måtte bli bra, men vi var overhode ikke klar over at det var SÅ bra!
HighasaKite ble for kort tid siden plukket ut som Ukas Urørt på NRK P3, og det er heller ikke lenge siden trioen også vant Musikkprisen på Giske (2011). Siden den gang har Highasakite rukket å spille sine første konserter, og det begynner allerede så smått å gå gjetord om bandet.
Låten Indian Summer ble for kort tid siden spillelistet på P3, og bandets debutplate blir gitt ut av Riot Factory 3.februar 2012.

(foto: Thea Hermansen)

Dette er sjumannsorkesteret som kun ble dannet for å lage musikk som alle i bandet kunne være stolte av å sette navnet sitt på uten å måtte forholde seg til hvorvidt det er rock, jazz, blues, pop eller andre mer eller mindre obskure avarter i sjangerverdenen. Medlemmene i Hoist! har bakgrunn blant annet fra  band som Pelbo, Manifest og Desperado, og med seg på laget har de soloartisten og jazzsangerinnen Marita Røstad.
Bandet er i ferd med å ferdigstille debutalbumet sitt i studio,  som er produsert av legendariske Oz Fritz (Tom Waits, Herbie Hancock, Iggy Pop, Bob Marley) og blir gitt ut i løpet av 2012.

(foto: Per Heimly)

Historien om I Love Wynona startet i 2003 da musiker og forfatter Frode Sander Øien la ned sitt kritikerroste band Sanderfinger, og gikk i skjul for å lage ny musikk. Etter seks års arbeid i studio kom albumet A Beautiful Noise i 2009. Lei av presseoppmerksomhet nektet Øien plateselskapet å promotere plata, og den ble sluppet i stillhet i Skandinavia, Japan, Tyskland, Finland og på Island. Utgivelsen mottok likevel strålende kritikker fra den alternative musikkpressen, og ble kalt en av de mest interessante lytteopplevelser dette tiåret, med et unikt melodisk landskap, og en helt egen sound som spenner fra de svevende høyder til det aggressivt støyende. Bandet har nå vært i studio i to nye år og har nytt album på gang til våren 2012.

Jabba the Butt er en eksperimentell bråkerock-duo bestående av Rolf-Ole Rydeng Jenssen og Lars-Erik Kroken Mikkelsen, som opprinnelig kommer fra Sørreisa. Med bare to medlemmer; en bassist og en trommis, er soundet dømt til å bli ukonvensjonelt. Det er i aller høyeste grad tilfelle med Jabba the Butt. Bandet låter skittent, røft og tidvis temmelig groovy og støyete og får deg til å tenke på ny hardcore og gammel sludge og heavy. Bandet har hele veien levert et overbevisende liveshow, hvor de har vist seg nyskapende og interessante.

Jack Dalton hadde en heidundrenes fest i 2010. De startet festen ved å vinne Zoom-finalen i februar, svingte seg videre på Rockefeller og Bylarm, før de så dro på Norgesturné med Urørt-vinnerene i The Pink Robots. Da våren kom i april slapp de debutskiva “Never Mute Noise, Just Turn Down Sleep” til sterke anmeldelser landet rundt, bl.a femmere i Dagbladet og Adressa. Før releasefesten rakk å dø ut var Jack Dalton allerede i gang med en svett og intens festivalsommer, med Pstereofestivalen som et avsluttende festival høydepunkt. I løpet av 2012 skal de gi ut 3 parter, på 10’’ vinyl i begrenset opplag, som til slutt skal resultere i en samleutgivelse. Hver part skal ha ulike produsenter for å skape et bredt musikalsk uttrykk.

Jolienoire er et indie / shoegaze / elektronika orkester fra de østlige delene av Trondheim. Med støyende gitarer, sekvensert MIDI, lyden av MOOG, forvrengt bass og dundrende trommer ønsker Jolienoire å fusjonere jolie (vakkert) med noire (mørkt). Balanserende på en knivsegg av paranoia er Jolienoire en kunstnerisk, eksperimentell bouquet av angst, dårlige sosiale ferdigheter, prokrastinering, nervøse sammenbrudd, oppvekst og kjærlighet – med lyd til.
I april var Jolienoire i Harry’s Gym i Oslo med Linn Nystadnes (Deathcrush) bak spakene. Resultatet blei fire skitne, kalde og sexy låter som nå er miksa, mastra og skal gis ut som EP tidlig i 2012.

(foto: Rolf Anders Storset)

Den siste dagen i september slapp Lama sitt tredje album Endless Repeats til gode anmeldelser. Lama har siden det startet som et enmannsprosjekt i 2008 blitt spontanbooket til Øyafestivalen, gitt ut flere skiver i skjæringspunktet mellom postrock, pop og jazz, og sikret seg en stor tilhengerskare. Endless Repeats er bandets desidert mest ambisiøse prosjekt til nå, en fullkommen popplate innspilt i vakre Ocean Sound på Giske og mikset av legenden Jørgen Træen.

The Little Hands of Asphalt slapp sin debutplate i 2009 til gnistrende kritikker fra en samlet musikkpresse. I februar 2012 kommer endelig oppfølgeren. Plata har fått navnet “Floors” og er en destillert utgave av nettopp det alle likte ved den første utgivelsen. Sjur Lyseid skriver fortsatt låter med skarp penn og leverer smarte hverdagsobservasjoner og skråblikk på tilværelsen. Rent tematisk dreier dette albumet seg mer rundt framtidsskeptisisme generelt og Bjørvika spesielt. En godbit, med andre ord!

I fem år har hun holdt seg unna rampelyset. Nå er hun endelig tilbake!
Siden 2006 har Margaret kombinert karrieren som musikkprodusent på NRK P3 med jevnlige reiser til London for å unnfange det etterlengtede oppfølgeralbumet. Det siste året har derimot alle distraksjoner blitt lagt til side, og all fokus rettet mot hennes tredje, foreløpig navnløse album. Margaret er en artist med markant personlighet som blomstrer best i den syntetiske verden og omfavner elementer som synth, fantasi, sci-fi, rave, neon og med stor suksess. Til slutt høster hun dem inn til en unik blanding av discopop, house og electro.

Råkkenråll, indie, hardrock, disko, synthpop, selvsikkerhet, store ord og virkelighetsfjerne ambisjoner. Homoerotiske tendenser, paljetter og svette. MIO er utagering i sin reneste form. MIO er bandet du ikke er sikker på om du elsker eller hater. MIO er vorspillet du motvillig blir med på, som viser seg å bli den feteste festen du noen gang har opplevd. MIO er kjærlighet. MIO er et monster, som spanderer en øl og lurer deg ut på dansegolvet, selv om du egentlig hadde tenkt å ta det rolig.

Out of his hands har nylig forflyttet seg fra vestlandet til Trondheim, og er klare for å vise seg frem i byen. De er inspirert av artister og komponister som Leonard Cohen, Elliott Smith og Ennio Morricone, og det kan vi like!

Peevish Penfriend kan best beskrives som punk’n'roll; harde gitarer, fengende refrenger, særegen vokal. og med om lag 60 konserter på cv-en har Peevish blitt et av de mest erfarne bandene fra Trondheims generasjon av nyere band. Bandet har rukket og gjort en rekke ting på den korte tiden, blant annet å turnere i Palestina og bidra med filmmusikk til filmen Ella.
I februar 2012 slipper bandet debutplata Home For Evangelical Boys, produsert av Jonas Skybakmoen, mikset av Eskil Næss og mastret av Chris Sansom i Propeller Studio.

(foto: Stein Ihle Pedersen)

Når det danske bandet Scarlet Chives dukket opp i den norske musikkbevistheten, på norsk plateselskap, litt ut fra ingenstedshen, tok det ikke lang tid før folk snudde seg og spissa ørene når de hørte andre hviska til hverandre “har du hørt Scarlet Chives da?”. De har høstet en haug med strålende kritikker fra alle hold i både norsk og utenlandsk musikkpresse. De 6 deilige piger og drenge i Scarlet Chives serverer for aller første gang på en norsk scene sin velrørte cocktail med dansk monsterpop på Trondheim Calling. Syns du et band som er inspirert av Cocteau Twins, My Bloody Valentine, filmmusikken til Bladerunner og den danske skjærgård høres smukt ut? Da er du herved invitert.

Scornful er et Trondheimsbasert band dannet i Namsos 2006. Musikken er tung, dyster og stemningsfull. Inspirasjonen hentes fra band som Gojira, Insense, Converge, og Mastodon.
Bandet bestemte seg i 2011 for å satse for fullt på musikken og gikk i gang med innspilling av en blodig musikkvideo til låta “Black clouds”. Etter flere konserter de siste årene og har de fått meget god mottakelse fra metal-publikummet. De satser hardt på å levere et energisk og intenst liveshow, som gir publikum en rå opplevelse.
Innspillingen av bandets første Ep med tittelen “Waiting” foregikk i en møkkete nedlagt grisebinge i Hamar recordings studio, med Fredrik Ryberg(Dunderbeist) bak spakene. EP-en er ute nå!

Siesta Submarina er musikkprosjektet til Trondhjemmeren Trond Christensen. Musikken er 100% elektronisk, og sjangermessig spenner det mellom forskjellige sjangre som Ambient, Dub og ren kjeller-Techno. Det som skiller Siesta Submarina fra mange andre artister innen samme sjanger er at det ikke brukes laptop i det hele tatt. Trond har alltid hatt en forkjærlighet for hardware-instrumenter, og bruker en trommemaskin, en sampler og to synther som styres på friest mulig måte. Ingen av låtene er predefinert, og denne løse strukturen gjør at en konsert med Siesta Submarina forblir forskjellig for hver spillejobb. Denne frijazzaktige måten å spille på er ikke så veldig vanlig innen den nokså rigide elektronikasjangeren, og nettopp dette er både hans største styrke og svakhet til samme tid. Her er det rom for feil og improvisasjoner, så de som forventer en klokkeren konsert kommer kanskje til å bli overrasket. Senk lyset, skru opp lyden og la deg fange i en spiral av techno når Siesta Submarina tar deg med ned i dypet.

Plutselig dukket Sigurd Julius opp. Etter et års tid med jobbing i bandrommet debuterte sjumannsorkesteret for et fullt Café Løkka i april, og ble fort en snakkis i musikk-trøndelag. I løpet av de påfølgende månedene har Sigurd Julius blant annet vunnet Bandwagon, blitt anbefalt av Urørt, spilt en rekke konserter og fått spilletid på radio. I oktober kom debutplaten Gi et lite pip, og platen ble svært godt mottatt av både bransje og publikum. Adressa trillet terningen til 5, og Ny musikk hver dag kjørte 9/10. Fortsettelse følger, våren 2012 kommer han med titommer # 2.

SKA-frika er et blåseorkester som ikke uventet spiller ska. Bandet har spilt sammen siden 2009 og huser en stor gjeng fra 16 til 21 år.
 Musikken er i stor grad heimbakt og alt er på norsk. Musikken kan beskrives som energisk og hoppende samt at bandet jobber også mye for å fremføre en best mulig scenisk opplevelse. De beskriver også musikken sin som gladmusikk som får alle til å hoppe. SKA-frika har spilt på blant annet Jorddunst, Soråsfestivalen, Vannspeilet og Kongsberg Jazzfestival i løpet av de siste to årene, og i 2012 er de plateaktuelle!

Opprinnelig ble bandet startet som et hardcoreband i 2006, men nå spiller de pop. Her kjøres det hardt på med chorus, falsetter og koring, som lett kan assosieres mot Gøteborgs sterke poptradisjoner. I 2010 var det mye som skjedde med bandet. De ble Ukas Urørt, spilte på både Pstereo og VInjerock, og dro på Trondheim Calling Turné. Med over femti konserter I ryggen er bandet tighte, og vant til å gi alt.
I februar 2012 slipper bandet debutplata Hear Me And You Will Believe Me, Leave Me And You Will Complete Me. Et pop-album som minner om tida da The Cure var ungdommens populærmusikk.

Sunswitch er Kristoffer Lo, Trond Frønes og Tomas Järmyr, folk vi kjenner fra Trondheimsscenen. I dette prosjektet har de latt seg inspirere av lyden fra Sunn O)), Sleep, Earth og Noxagt og formet en type dommedagsestetikk. Med en total mangel på respekt for konvensjoner kjører de over deg med mørk støy som skremmer, overvelder og omfavner. Musikalsk ligger Sunswitch et sted godt forankret mellom doom-metal og dyster postrock. Mektig bølgende bass, forvrengte lag med tuba og knallharde uforutsigbare trommer fyller lydbildet med skumle bassfrekvenser. Sunswitch vil aldri bli allemannseie, men de fortjener ryktet som et av Norges mest kompromissløse, seigeste, høyeste og hardeste band.
I februar 2012 slipper trioen sitt debutalbum på vinyl. Svenske Magnus Lindberg (Switchblade, Refused og Totalt Jävla Mörker) fra Cult of Luna står for miksing og mastring.

(foto: Eivind Stuevold)

Swiks har sitt opphav i Rindal, og består i dag av fire unge gutter. Med en snittalder på 16,5 år debuterte bandet i 2008 med den egenfinansierte LP´en All I Want. Bandet har siden den gang spilt på en rekke festivaler og turnert med Rikskonsertene. Med over 140 spillejobber bak seg er de nå i studio for å spille inn sin andre plate.

“Vokalist Synne Sanden kan til tider minne om både P.J. Harvey, Kate Bush og Tori Amos. Bare enda mer intenst til stede. Hun synger med hele kroppen og vrenger tilsynelatende ut sjelen sin i hver eneste melodi. Selvfølgelig med full stemmekontroll og perfekt timing.”
– Bergens Tidende
Dette utsagnet gjenspeiles på hennes debutskive som inneholder 9 knallsterke låter som leker seg i landskapet mellom minimalistisk elektronika, jazz og eksperimentell pop. Sammen med produsent Bugge Wesseltoft og gjestemusikere som Mathias Eick, Mathias Stubø og Moddi har hun laget en av de mest spennende skivene i 2011.

The Avalanche spiller støyrock med begge føttene godt plantet i klassisk shoegazetradisjon, samtidig som de smidig kombinerer de beste elementer fra andre sjangre. Fengende melodier gjemt under endeløse lag med vindskeiv gitarstøy, drivende trommer og fuzzsprengt bass koblet sammen med den herlige lyden av varme synther gjør at lytteren blir kastet fram og tilbake mellom bølger av deilig pop og skitten støy. The Avalanche ble kåret til Ukas Urørt i uke 3, 2011.
 Debutplaten kommer i 2012!

Last Ninja har eksistert som et enmannsprosjekt fra Nord-Norge siden 2003, men har etablert seg som 3manns band i Trondheim. Musikken kan beskrives som 8-bit inspirert synthpunk, og instrument-arsenalet består av merkelige gadgets, synther og effektutstyr. Det blir støyete, ekstremt fengende og høyfrekvent, i tillegg får man som regel noe interessant og suspekt pixelgrafikk servert. The Last Ninja har de har allerede spilt flere konserter i Trondheim, og musikkvideoen til ’Angry Alilen Attack’ viser tydelig at dette ikke er noe halvhjertet konseptband. Enten liker du det eller så liker du det ikke.

The South er endelig klar med sitt andre album! De har spilt inn ei plate som på mange måter løfter rockens zenit, musikken Little Feat, Grateful Dead og The Band laget på første halvdel av 70-tallet, inn i vår tid. Albumet er produsert av Motorpsychos Bent Sæther, og er et oppkom av geniale låter, tette harmonier og et lekent band som du hører har det vanvittig morsomt når de spiller inn låtene sine live i studio.  Bandet er på alle måter et fantastisk liveband, det fikk også verdens største plateselskap, Universal, erfare da de overvar en konsert med bandet i Oslo tidligere i høst. Resultatet ble platekontrakt, og albumutgivelse i mars 2012!

Foto: Eline Berg